Selv om den engelske beatmusikken på mange måter dominerte 60-tallet, så var den slett ikke enerådende. De fargede artistene i USA fikk stadig større anerkjennelse, og det viktigste av alt, de solgte plater. I 1960 var John F. Kennedy nyvalgt president, og for mange representerte han det nye Amerika. Han taklet Cubakrisen som var den største utfordringen i den kalde krigen, men da han ønsket å stanse USA's medvirkning i Vietnamkrigen, ble han skutt ned og drept. Verdens mest omtalte drap er fortsatt uoppklart, men det spekuleres i om det var mektige krigsøkonomiske interesser (bl.a. våpenfabrikanter) som sto bak attentatet. Uansett, fortvilte amerikanere kunne etterhvert konstantere at Vietnamkrigen krevde sine offre, nærmere 60.000 unge amerikanere vendte aldri hjem, og et titusener av andre må fullføre livet med større eller mindre handicap etter krigsskader. Vietnamkrigen sluttet i 1972, og var en av verdens hittil mest omfattende kriger. På det meste hadde USA nærmere 550.000 soldater i Vietnam. Vietnamkrigen var på en måte fullbyrdelsen av den kalde krigen mellom øst og vest, mellom kommunismen og kapitalismen. Til tross for at president Nixon huskes godt for Watergate-skandalen, så var han den som var voksen nok til å få en slutt på krigen.
Gamle rasefordommer hang fortsatt igjen, men i krigen kjempet svart og hvit side ved side. Dette bidro nok også til at det amerikanske samfunnet snart skulle bli fri for rasefordommer. Soulmusikken var de fargedes musikk. En god blanding av gospel og blues, samt noen jazzelementer. Bassen er det viktigste rytmiske element med sine tunge ostinatfigurer (små melodistrofer som spilles om og om igjen). Også gitar og blåsere deltar med karakteristiske riff. Trommene er der, men er på en måte underlagt alt det andre. Sangerne har stor tenning, og kan komme med mange følelsesutbrudd underveis. Den blinde pianisten Ray Charles var en viktig overgangsmusiker. Store soulsangere er James Brown, Otis Redding, Wilson Picket og Aretha Franklin "the Queen of soul". Plateselskapet Tamla Motown i Detroit var eiet av en farget som het Barry Gordy jr. Han utviklet en slags soul-pop, såkalt Tamla-sound. Kjente artister her var Smokey Robinson, Marvin Gaye, Jackson Five (bl.a. med Michael Jackson), Stevie Wonder, The Four Tops og Supreemes (bl.a. med Diana Ross). Soulmusikken påvirkt mange andre artister, ikke minst i England. Det var nok ingen tilfeldighet at Beatles-albumet fra 1966 het "Rubber soul".
Surfmusikken holdt til på vestkysten, California. Dette var egentlig beatmusikk, men tekstene handlet stort sett bare om surfing, jenter og California . Beach Boys og Mamas & Papas var de mest kjente artistene. Hør f.eks, på "Surfing USA" eller "California girls (B.B.) Et annet viktig kjennetegn var de luftige, utsøkte vokalharmoniene som bl.a. i "California dreamin'" (M&P).
Vietnamkrigen ble en del av den amerikanske hverdagen, og motstanden denne krigen vokste, også hjemme i USA. Mange begynte å heve sine kritiske røster, og musikerne skrev protestsanger. Kjente visesangere/ protestsangere var Bob Dylan, Joan Baez, Joni Mitchell og Country Joe Fish. "Feel like I'm fixing to die" var et kraftig oppgjør med amerikansk Vietnampolitikk, og ble samtidig en millionselger verden over.
Senere slo Bob Dylan seg sammen med The Band og utviklet en slags vise-rock. Karakteren i musikken var rolig rockemusikk med akkustisk gitar, også trekkspill ble tatt i bruk. Andre kunne også ta i bruk folkemusikk instrumenter (fele, langeleik, munnarpe o.s.v.). Denne stilen ble kalt for folk-rock. Simen & Garfunkel var også kjente artister her, og The Byrds hadde like i forveien en kjempehit med "Mr. Tambourine man". Etterhvert ble det også vanlig å bruke countrymusikkelementer. Vi kaller denne stilen for countryrock. Ved siden av The Band kan vi også nevne Crosby, Stills , Nash & Young.
Da den kjente Cubanske frihetskjemper Che Guevara ble henrettet i Peru i 1967, utløste dette store sympatiaksjoner verden over. De såkalte sekstiåtterne var datidens ungdom som sympatiserte med de påfølgende studentaksjonene i Paris året etter. Målet var å vise sympati med den delen av verdens befolkning som led av undertrykkelse og nød.
I Norge var det flere band som lot seg inspirere av den svarte soulmusikken. Little Earl & the Sapphires kom fra Oslo-området og var blant de mest kjente. De hadde en saftig blåserekke med 4 blåsere. Bl.a. Knut Risnes og Calle Neuman spilte her. Også Wentzel fra Toten var aktive. Her var det Inger Lise Rypdal som var vokalist.
På 60-tallet utviklet det seg et krativt miljø rundt viseklubben Dolphines i Oslo. Her vanket bl.a. Åse Kleveland, Birgitte Grimstad, Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen. Også Steinar Ofsdal, Øystein Sunde og Kari Svendsen. De to sistnevnte var med i "Christiania fusel & blågress", en viserockgruppe med stor suksess. Countrymusikken ble tatt godt vare på av The Countrysnakes fra Ski. Lillian Askeland sang her og var Norges første countrydronning. Ottar "Big Hand" Johansen og Bjøro Håland er de mest kjente mannlige countrysangere.
Surfmusikk og beatmusikk gikk omhverandre i det norske miljøet, men noen band skilte seg ut ved å spille typisk rhytm & blues. Dette gjaldt bl.a. Cool Cats, og Public Enemies. Difference fra Trondheim lot seg inspirere av klassisk musikk og Procol Harum. Dette gjaldt også 1-2-6 som kom fra Bodø. Deres "Graveyard Paradise" fra 1967 er en klassiker i den norske rockemusikkhistorien.
Allikevel, - The Pussycats var Norges største popband på 60-tallet. De skapte Beatles-liknende tilstander under sine opptredener, og toppet hitlistene med sine fengende pop-melodier.
TEST DEG SELV:
1)Hvilke musikkformer dominerte i USA på midten av 60-tallet?
2) Hvilke verdensbegivenheter påvirket musikken?
3) Nevn kjente soulartister og surfartister.
4) Nevn kjente visesangere og folkrock/countryrock artister.
5) Nevn kjente norske visesangere.
6) Nevn kjente norske soulartister.
