På 60-tallet utviklet det seg et kreativt miljø rundt viseklubben Dolphines i Oslo. Her vanket bl.a. Åse Kleveland, Birgitte Grimstad, Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen. Også Steinar Ofsdal, Øystein Sunde og Kari Svendsen. De to sistnevnte var med i "Christiania fusel & blågress", en viserockgruppe med stor suksess. Countrymusikken ble tatt godt vare på av The Countrysnakes fra Ski. Lillian Askeland sang her og var Norges første countrydronning. Ottar "Big Hand" Johansen og Bjøro Håland er de mest kjente mannlige countrysangere.
Surfmusikk og beatmusikk gikk omhverandre i det norske miljøet, men noen band skilte seg ut ved å spille typisk rhytm & blues. Dette gjaldt bl.a. Cool Cats, og Public Enemies. Difference fra Trondheim lot seg inspirere av klassisk musikk og Procol Harum. Dette gjaldt også 1-2-6 som kom fra Bodø. Deres "Graveyard Paradise" fra 1967 er en klassiker i den norske rockemusikkhistorien.
Et særnorsk fenomen var miljøet rundt Arve Sigvaldsen og plateselskapet Talent. Han startet en albumserie under vignetten "Treff". Konseptet var aktuelle hitlåter i norsk språkdrakt. Som faste artister benyttet han Gro Anita Schøn, Stein Ingebriktsen og Inger Lise Rypdal. Sigvaldsen hadde også stor suksess med andre albumserier som "Frem fra glemselen" og "Countryfest". Ellers så var det en del plateartister som startet egne plateselskaper, The Monn Keys (med bl.a. Arne Bendiksen og Egil Monn Iversen), og Kjell Karlsen. Etter studentopprøret i Paris '68, og den senere dramatiske EF-avstemningen i 72, ble den politiske venstresiden aktiv også på den musikalske arenaen.
Den politiske rockemusikken ble svært populær, og studentgruppa Vømmøl var de første som i 1973 passerte 60.000 solgte eksemplarer av "Vømmøl'n". Temaet i sangene var arbeidsfolkets kår i Vømmøldalen. Den politiske venstresiden hadde et eget plateselskap som het MAI. Andre artister på MAI var Bazar, Tanabreddens ungdom og Moose Loose. (Bl.a med Jon Eberson og Brynjulf Blix).
Tramteateret var et teater-og rockeensemble som skrev syngespill, holdt konserter og lagde tv-serier. Pelle Parafins Bøljeband var en tv-serie som ble svært populær, og som har gått som reprise.
Underholdningdpop ble spilt av Kjell Karlsens orkester og Finn Eriksens orkester. Disse spilte i kjent "James Last"-stil med orkesteraktige arrangementer. Et merkelig fenomen var "Smurfe-hits" med Geir Børresen. I 1979 solget han over 250.00 eksemplarer, altså 30.000 flere enn selveste "Saturday night fever" året før.
Folkemusikken ble popualrisert gjennom gammeldansen, og Arnt Haugen, Freddy Kristoffersen og Toradertrioen var populære. Også folk-rock bandet Folque.
Musikkfestivaler ble etterhvert vanlige også i Norge. Kalvøyfestivalen har vært avholdt hvert år siden 1971, og senere kom Notodden bluesfestival og Quartfestivalen i Kristiansand. Notodden bluesfestival har gitt ny inspirasjon til bluesmiljøet i Norge. Ikke siden Club 7's glansdager på 60-tallet har blues vært så mye i skuddet som nå. Det skjer mye i miljøet rundt Notodden Bluesband, men også rundt folk som Kåre Virud og Reidar Larsen.
